Kontakt

© 2023 av Hans Christian Tungesvik. Produsert ved hjelp av Wix.com

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • Stravalogo
  • Black YouTube Icon

Fredtunveien 40B

1386 Asker

​​

Tel: +47 93 61 69 40

hctungesvik@gmail.com

IRONMAN World Championship 2017 | Race Report

October 20, 2017

 

FORBEREDELSER

Jeg ankom Kona International Airport tirsdag kveld 11 dager før konkurransen. Dette skulle være mer enn nok tid til akklimatisering og tidssonetilvenning, og var to dager mer enn suksessoppskriften fra 2016. Da jeg satte beina på vulkanøya gledet jeg meg veldig til forberedelsene, sirkuset og konkurransen, selv om oppladningen og formen var alt annet enn optimal. Det å kjøre Norseman med forkjølelse i kroppen viste seg å gå veldig fint underveis i konkurransen, men det satte spor. Det endte med en nedkjørt og hanglende kropp, som tviholdt på både sykdom og skader utover i august og september. Ingen vits i å tro på mirakler, så jeg innså etterhvert at dette ikke kom til å bli den konkurransen jeg hadde håpet på forhånd. På et tidspunkt, med pust og puls som oppførte seg alt annet enn normalt, var jeg faktisk i tvil om det var forsvarlig å starte. Etter en rekke grundige undersøkelser var dommen fra den hawaianske legen klar; ”Harden the f*** up, you’re not gonna die out there”. Mottatt! En god beskjed å få, jeg kom jo hit for å konkurrere. Dermed bestemte jeg meg for legge forventningene igjen i leiligheten, kjøre så hardt jeg følte var fornuftig, og å nyte opplevelsen av konkurransen for å sikre motivasjonen for videre satsing.

 

 

RACE DAY

Vekkerklokka ringte 04:50 lørdag 14. oktober, frokosten ble tvunget ned med harde midler, og jeg satt på med Lasse Finstad og cheerleaderne hans til start. Stemningen på og rundt piren i det sola så smått begynner å stå opp er virkelig noe helt spesielt. Kroppstatovering, plassering av flasker, næring og Garmin på sykkelen, pumpe dekk, og å dra på seg racesuit og swimskin var blant aktivitetene denne morgenen. Det er rart hvor fort 90 minutter går når man grugleder seg til en lang, varm og tøff dag ute i løypa! 06:40 smalt kanonen for de mannlige proffene, og stemningen blant deltakere og publikum nådde nye høyder. De kvinnelige proffene startet 5 minutter senere, mens AG herrer gikk i vannet for å forberede seg til start 07:05. Jeg svømte de 150m ut til start, og plasserte meg omtrent som tidligere år, midt i feltet både i bredden og lengden. Det skulle jeg få angre på...

 

 

SVØM

Det smalt i kanonen og 2000 over middels konkurranseinnstilte menn la på svøm for livet.

Og en kamp for livet ble det. Det føltes som at jeg ble svømt over, under og gjennom på samme tid. Det ble ikke gitt ved dørene, og slag, spark og drag ble delt ut over en lav sko. På et tidspunkt var jeg faktisk litt i tvil om jeg ville komme levende ut av denne vaskemaskinen. Det roet seg heldigvis noe etter et par minutter, og det ble mulig å svømme mer eller mindre ordentlig. Jeg fant etterhvert en fin og kontrollert rytme på både pust og svømming, i tillegg til noen pene ben jeg kunne drafte på. Ved vendepunktet halvveis så jeg på klokka at jeg lå an til en tid rundt 60min, noe som var litt bak skjema. Svømmeturen tilbake til T1 gikk pent og pyntelig for seg på de samme bena, hvor jeg kunne ligge og få en behagelig reise. Jeg prøvde et par ganger å svømme forbi gruppa jeg lå i, men det kostet mye mer enn det smakte, så det ble avbrutt. Opp av vannet på 1:00:01 var litt skuffende med tanke på at jeg svømte 58:40 på treningssvømmekonkurransen i identisk løype helgen før. Likevel helt greit, og kanskje ikke så overraskende med tanke på slagsmålet i starten.

 

T1 på 02:43, relativt raskt og uten problemer.

 

SYKKEL

Den umiddelbare følelsen på sykkel var veldig oppløftende, i og med at det var på sykkel og løp at pust og puls hadde oppført seg rart i forkant. Nå føltes det mer eller mindre som normalt, noe som var veldig deilig. Ut på den lille sløyfa langs Kuakini Highway hvor vi sykler de første 8 km, er asfalten ruglete og dårlig. Dårlige forberedelser på flaskestativfronten førte til at den hellige flaska fylt med 12 gels hoppet ut to ganger på denne strekningen. Amatørmessig, men den flaska var jeg 100% avhengig av, så da var det bare å stoppe og løpe tilbake og hente den. Forøvrig hyggelig å spotte både Lars Petter og Lasse på dette vendepunktet, og se at jeg kun var henholdsvis omtrent 3min og 1min bak disse.

 

Så bar det ut på den legendariske Queen K Highway i retning Hawi. Bein og kropp oppførte seg fortsatt relativt bra, og forholdene var fine med svak medvind. Med et mildt sagt upålitelig sykkelgrunnlag (20-30t sykling på de 10 ukene siden Norseman), visste jeg at jeg måtte være veldig konservativ med kreftene, da utholdenheten kom til å være den begrensende faktoren. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort når man er positivt overrasket over følelsen, farten er høy og konkurranseinstinktet slår inn. ”Okei, nå skal jeg bare opp til den gruppa, så legger jeg meg der litt”.”Okei, bare én gruppe til da”. Det var gøy så lenge det varte, men det begrenset seg selv. Jeg merket allerede etter 80km at det begynte å bli ganske seigt. Opp til Hawi ble en kamp mot vinden og drafterne, og det var en lettelse å komme seg til vendepunktet og vite at man ”bare” skal hjem til Kona igjen.

Etter bakkene ned fra Hawi gikk wattallene mine ganske mye ned, det samme gjorde snittfarta. Selv om vindforholdene var relativt snille, så var det utvilsomt tøffere vind hjemover. I perioder gikk det virkelig sakte langs lavaslettene, og sola begynte også å varme godt. Jeg fokuserte på å drikke mye og kjøle meg ned med kaldt vann ved hver anledning, noe som fungerte bra. Jeg følte aldri jeg gikk tom hverken for næring eller drikke. Likevel ble de siste 50km en kamp hvor jeg prøvde å inngå et kompromiss mellom å komme meg så fort som mulig til T2, og å ha bein som kunne løpe etterpå. Jeg ble riktignok passert av mange mot slutten, og den manglende utholdenheten slo virkelig til. En sykkeltid på 5:12 er milevis unna målsetningen, men forholdene tatt i betraktning fikk det være greit, og humøret var faktisk ganske bra på dette tidspunktet. Hittil lå jeg tross alt bare 7-8min bak fjorårets prestasjon. Men det er jo i T2 løpet virkelig begynner...

 

 

T2 gikk på 2:38, og jeg løp ut på maratonet ved godt mot.

 

 

LØP

Akkurat som på sykkel og løp var jeg veldig spent på hvordan pust og puls ville oppføre seg på løp. Jeg merket til min begeistring at også her funket det mer eller mindre som normalt. Deilig! Jeg hadde virkelig gruet meg til et maraton hvor jeg kanskje måtte anstrenge meg for å dra inn rikelig med luft, så dette var en opptur. Etter et par kilometer kom jeg også inn i en fin rytme, og la meg på 4:35-pace langs Ali’i Drive. Dette føltes behagelig, og jeg koste meg virkelig! Publikum lagde topp stemning, og jeg tok etterhvert følge med danske Jesper Staulund de første 16km, hvor vi løp og småpratet, og nøt opplevelsen. Det var også veldig motiverende å se de andre norske som så veldig sterke ut langs Ali’i Drive. Jeg rakk også såvidt å komme tilbake til sentrum før teten i proffklassen gjorde opp om seieren, med Lange, Sanders og Mcnamee i hovedrollene.

 

Etter 16km på 4:35-pace begynte tydeligvis kroppen å få nok, for rett før inngangen til bakken opp Palani Road gikk pulsen bananas, og jeg måtte rusle opp bakken i høy sone 2. Da var det bare å innse at det var slutt på moroa. På toppen måtte jeg stå stille et par minutter for å få pulsen ned på et akseptabelt nivå før jeg løp videre. Nå var det plutselig blytungt, en fullstendig annen verden enn nede langs Ali’i Drive. Jeg fikk virkelig kjenne på kroppen det ryktene sier, at det først er ut på Queen K i retning Energy Lab at dette maratonet begynner. Videre ble det løping og gåing om hverandre, med varierende lengde på løpestrekkene. Av og til kunne jeg løpe mange kilometer, andre ganger kun noen hundre meter. Det var utrolig godt å gjøre siste vending ved Energy Lab, og vite at den siste milepælen var nådd. Med 7 kilometer igjen skjønte jeg at det kunne være mulig å lure seg under 10 timer hvis jeg tok meg sammen mot slutten. Jeg klarte vel egentlig ikke å gjøre det før de siste 3 kilometerne, men det var nok til at jeg kunne svinge til høyre mot teppet på Ali’i Drive og nyte følelsen av å ha fullført nok en fulldistanse. Det er det som er så fint med denne sporten; uansett hvor skuffet man er over resultatet, så går smilet rundt når man kommer til mål fordi det er en prestasjon bare å fullføre! Jeg var både lettet og glad da jeg løp nedover teppet og fikk høre de magiske ordene til legenden Mike Reilly: ”YOU ARE AN IRONMAN!”. Jo, takk skal du ha, Mike!

 

 

 

OPPSUMMERING

Tallenes tale ble altså som følger: 1:00:02 svøm – 02:43 T1 - 5:11:39 sykkel – 02:38 T2 - 3:41:01 løp = 9:58:03. Dette holdt til 40. plass i AG 25-29, 369. plass overall. Som sagt er dette langt unna hva jeg hadde satt meg som målsetning. Jeg er likevel fornøyd med hvordan jeg omstilte meg og gjennomførte gitt omstendighetene. Jeg tror valget om å starte, men å ha fokus på å nyte opplevelsen og kjøre med kontroll, var riktig med tanke på motivasjon for videre satsing. I tillegg har jeg knapt kjørt en konkurranse jeg har vært misfornøyd med siden jeg begynte med fulldistanse, så jeg satser på at det var sunt med en skikkelig reality check! Jeg skal definitivt tilbake til IM Hawaii, men når det blir vil tiden vise.

 

 

 

Først og fremst vil jeg takke Aker BioMarine for støtten og muligheten til igjen å stille på startstreken i denne episke konkurransen. Tusen takk også til mine fantastiske sponsorer som stiller med utstyr som alltid leverer varene, og som jeg er stolt av å representere. Takk til familie og venner for støtte og hyggelige meldinger både før og etter løpet. Og takk til de andre norske på Hawaii, med Trude, Lars Petter, Jarle og Lasse i spissen for herlige dager og aktiviteter både før og etter løpet. Grattis til alle norske som kjempet seg til mål på en tøff dag, og spesielt til Lisbeth Kenyon (2. plass i AG50-54) og Lars Petter Stormo med et vanvittig løp under 9 timer og 2. AG overall.

 

 UTSTYR

Konkurransedrakt: Huub Dave Scott Long Course Suit

Swimskin: Huub Albacore swimskin

Svømmebriller: Zoggs Fusion Air

Sykkel: Fuji Norcom Straight 1.3

Dekk: Vittoria Corsa clincher

Hjelm: Rudy Project Boost01

Sykkelbriller: Rudy Project Fotonyk

Klokke: Garmin Forerunner 935

Sykkelsko: Shimano S-Phyre RC9

Løpesko: Salming Race

Løpebriller: Rudy Project Tralyx

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Featured Posts

Norseman Xtreme Triathlon 2019 | Race Report

August 7, 2019

1/1
Please reload

Recent Posts
Please reload

Archive